Norge er i ferd med å få til et teknologisk gjennombrudd for å fange, transportere og lagre CO2 - en viktig del av klimaløsningen fremover. Mens fokus har vært på å lagre karbonen er tiden inne for å også åpne for en ny industriell satsing - karbonbruk som reduserer utslipp og samtidig skaper ny industri og arbeidsplasser.
Tar Norge først de store investeringene i kostbar fangstteknologi, bør vi også lede an utviklingen av karbonbruk slik at vi oppnår både klimakutt og verdiskapning. En interessant industriell mulighet for Norge er at biogass- og avfallsforbrenningsanlegg også blir raffinerier hvor karbonet ekstraheres og produserer kjemiske produkter som erstatter fossilbasert plastproduksjon.
Regjering og Storting bør derfor legge til rette for at norsk industri og avfallssektor kan ta nytte av erfaringer fra demonstrasjonsanleggene i Brevik og på Klemetsrud. I tillegg kan Stortinget bidra ved å endre mandatene i det norske virkemiddelapparatet som Gassnova og Climit, slik at vi åpner for forskning, innovasjon og investering i teknologier som tar i bruk CO2.
CCUS i et europeisk perspektiv
FNs Parisavtale krever at Europa fjerner klimagassutslipp innen 2050. Forslaget til en ny klimalov vil forplikte EU-landene til å gradvis redusere utslipp av klimagasser i 2030, 2040 og 2050. EU har tatt initiativ til en Grønn giv som staker ut kursen for nullutslippssamfunnet – og hvordan Europa skal komme dit. Nye krav vil bli lansert for fornybar energi, energisparing og sirkulære verdikjeder der produsenter blir økonomisk ansvarlig for avfallet de skaper.
Dette er startskuddet for et europeisk klima- og miljøkappløp hvor politikerne og byråkratene fokuserer på nye muligheter og omstilling til en grønn økonomi. Nå skal myndigheter, industri og forskningsmiljøer konkurrere om å komme raskest i mål. EU har ikke firt på ambisjonene i dette kappløpet under koronakrisen, men snarere satt den grønne given i sentrum for gjenreisingen.
Spørsmålet nå er hvilken posisjon Norge skal ha i dette kappløpet. I vår hjemlige klimadebatt har fokus på hvordan vi kan kutte utslipp fra olje- og gasssektoren med karbonfangst- og lagring naturlig nok stått sentralt. CCS fremsto tidlig som Norges kinderegg; vi kunne fortsette å produsere olje og gass, samtidig som vi kuttet utslippene.
Landene rundt oss har ikke de samme statlige ressurser til å investere i den kostbare teknologien og må finne andre kilder til å finansiere investeringene. Derfor har land rundt oss, som Sverige, Danmark og andre EU-land, en helt annen tilnærming hvor CO2 vil være en ressurs og ha en verdi, og kan tas i bruk for å skape nye industrisegmenter.
Ved å benytte fanget CO2 til andre nærings- og industriaktiviteter tar landene sikte på å skape nye markeder og inntjeninger som kan dekke kostnader med fangst og transport av CO2. Det vil også bidra til kostnadsreduksjoner og gjøre karbonfangst kommersielt lønnsomt og tilgjengelig for andre land.
I dag blir det globalt fanget og brukt ca 270 millioner tonn CO2 til kjemikalier, plast og annet bruk, like mye som alle de nordiske landene slipper ut. Globalt er dette en industri med potensiale for å dekke fremtidens behov for materialer laget av karbon i et kretsløp. Hvis vi tar denne industrien som utgangspunkt og etablerer en sirkulær verdikjede og et marked for karbon, vil det skapes kraftige drivere for den teknologiutviklingen som gjenstår for både CCS og CCU.
La det ikke være noen tvil; vi vil trenge karbonfangst og lagring i mange årtier. Men hvis vi ønsker å være med på å utvikle en teknologi og økonomi der CO2 inngår i en sirkulær verdikjede, må vi innrette virkemiddelapparatet til å også stimulere til utnyttelse av fanget karbon - på bekostning av andre CO2-kilder. Avfall Norge mener vi styrker vår mulighet til å å delta i det europeiske arbeidet med å utvikle et marked for fanget CO2.
Kontakt oss
