Slappe miljøkrav fra Stortinget - men de er ikke alene

Svaret fra Stortinget var at miljøkrav var lagt inn som kvalifikasjonskrav for å delta i konkurransen. De hevdet også at miljøkravene var ambisiøse. Tar man seg bryet med å ta ut konkurransegrunnlaget ser man raskt at det ikke dreier seg om ambisiøse miljøkrav. Det er f.eks. ikke stilt strengere krav til kjøretøyene enn bruk av Euro 6, mens elektriske biler, biogassbiler og nye samlastingsløsninger ikke ble etterspurt. Stortinget stilte heller ikke konkrete krav til hvor mye av avfallet som skulle materialgjenvinnes. Dette er krav som våre medlemmer er vant til å konkurrere på og levere på hver eneste dag. De ba heller ikke om noe dokumentasjon på hvor avfallet skulle behandles. I en tid der ansvarlighet og transparens er høyt på agendaen fremstår heller ikke dette som ambisiøst. De øvrige kravene som er stilt som kvalifikasjonskrav er i all hovedsak rene lovkrav som alle aktører er pålagt uansett.

Kort oppsummert er anbudspapirene skuffende lesning. Det som er bekymringsverdig er at Stortinget ikke er alene om å utforme anbud på denne måten. En liten intern gjennomgang på Doffin viser at det mange offentlige innkjøpere som bør ta en titt i speilet og vurdere om de er seg sitt ansvar bevisst og opererer i tråd med retningslinjene for offentlige anskaffelser.

Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for omlag 500 milliarder kroner årlig. Klima- og miljøbelastningen fra slike innkjøp er på rundt 14 prosent av Norges totale klimafotavtrykk. Når det fremdeles er langt mellom mellom liv og lære offentlige anskaffelser skusler man bort innkjøpsmakten som effektivt virkemiddel. I stedet blir aktørene usikre på hva markedet egentlig etterspør, noe som igjen hindrer den nødvendige forutsigbarheten aktørene trenger for å kunne investere i og utvikle nye, miljøvennlige alternativer.