EUs innsatsfordeling og Miljødirektoratets Klimakur

En gjentagende misforståelse er sammenhengen mellom EUs nye regelverk for kutt av utslipp i ikke-kvotepliktig sektor, den såkalte «innsatsfordelingen» og Miljødirektoratets «Klimakur».

Hva er innsatsfordelingsforordningen?

Innsatsfordelingen er en forordning fra EU som går ut på å redusere klimagassutslipp fra sektorene transport, bygg, avfall og landbruk. “Forordning” på EU-språk, betyr at lovteksten skal innføres ordrett i nasjonal lovgivning. I forskjell fra et “direktiv” som beskriver målsetningene, men overlater til hvert land hvordan innholdet skal gjennomføres.

Bakgrunnen er at EUs kvotehandelsdirektiv (ETS) kun dekker klimagassutslipp fra energi, industri og luftfarten. Utslippstak for andre sektorer har vært opp til hvert eget land og vist seg lite effektivt.

I 2018 innførte derfor EU-landene et regelverk hvor hvert land skal sette et felles mål for sektorene utenfor ETS og Norge tok forordningen inn i EØS-avtalen i 2019. De sektorene som er utenfor ETS, også kalt ikke-kvotepliktig sektor, er transport, bygg og anlegg, landbruk og avfall.

Mens ETS setter en pris på utslipp av CO2 ut fra tilbud og etterspørsel i hele EU og EØS, setter innsatsforordningen egne utslippsbudsjetter for hvert enkelt land i en skala fra 0 til 40 prosent.

Fattige land, som Bulgaria og Hellas, ligger nederst på skalaen, mens «rike» land, som Sverige og Norge, øverst. Derav har Norge fått krav om at utslippene fra ikke-kvotepliktig sektor skal reduseres med 40 prosent innen 2030 – ut fra nivået i 2005. Ordningen trer i kraft i 2021.

-->LES REGJERINGENS BESKRIVELSE AV REGELVERKET HER

Fleksibilitet i ordningen

Ordningen setter ikke krav til hver enkelt sektor, men at landet som helhet skal nå målene. Derfor blir det opp til hvert land å fordele utslippskuttene mellom hver av de fire sektorene.

Et viktig element i ordningen er muligheten til å inngå avtaler med andre land innenfor EU/EØS. Er det mer kostnadseffektivt for Norge å finansiere klimatiltak i Polen, kan de to landene inngå en avtale om å samarbeide. Denne fleksibilitetsordningen er imidlertid noe begrenset og det har vært en diskusjon i Norge hvor stor andel av våre 40 % kutt skal tas hjemme og hvor stor andel vi kan ta i samarbeid med andre land.

Norge må melde fra til EØS-tilsynet (tidligere EFTAs overvåkingsorgan, ESA), hvor mye og hvordan vi akter å kutte for hvert år. Oppnår vi ikke målene kan vi utsette kuttene til året etter, men etter det vil man få en straff ved at EØS-tilsynet pålegger Norge å kutte ytterligere. Denne sanksjonsmuligheten er årsaken til at EUs regelverk må tas alvorlig – ift. andre klimamålsetninger Stortinget har vedtatt tidligere, uten å oppfylle.

Klimakur - et beslutningsunderlag

For å nå kravene i Innsatsfordelingen ba Regjeringen derfor Miljødirektoratet sammen med Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova lage en oversikt over hvordan Norge kan oppnå 50 prosents kutt i klimagassutslipp innen 2030.

Årsaken til at Direktoratet tok utgangspunkt i 50 og ikke 40 prosent, er at Regjeringen har signalisert både til FN og EU at Norge er villig til å strekke seg til 50 eller sågar 55 prosent utslippskutt innen 2030, noe som er nødvendig for å nå målene i FNs Parisavtale fra 2015.

Direktoratet tok for seg sektor for sektor hvor de også estimerte hvor mye hvert enkelt tiltak og virkemidler vil koste samfunnet. Rapporten fikk navnet «Klimakur» - fordi norsk økonomi må gjennomgå en slankekur på klima.

Rapporten legger et viktig faglig grunnlag for hva slags virkemidler Regjeringen skal legge frem i form av insentiver, skatter og avgifter for at hver sektor skal redusere utslippene. Den 1196 sider lange rapporten blir et viktig faglig underlag når regjeringen senere i år legger fram en stortingsmelding om hvordan Norge skal nå utslippsmålene for 2030.

--> LES MILJØDIREKTORATETS KLIMAKUR