Om rapporten
Avfall Norge har satt i gang prosjektet ”Utvikling av biogass II”, som blant annet har som mål å arbeide videre for å bedre rammebetingelser for biogass i Norge. Hensikten med denne rapporten har vært å belyse eventuelle forskjeller i økonomiske rammebetingelser for biogassanleggene i Norge, Sverige og Danmark.
Det er store forskjeller i rammebetingelser og strategier for biogass i de tre landene.
I Norge er det 28 biogassanlegg i dag (deponigassanlegg, industrianlegg og gårds-anlegg ikke medtatt), og kun seks av disse tar imot matavfall. Disse anleggene produserte totalt 192 GWh i 2009. De fleste biogassanleggene er slamanlegg som enten ikke utnytter biogassen til annet enn egen oppvarming i anlegget, eller som produserer strøm og varme. De fleste anleggene ble bygget lenge før det ble gitt investeringsstøtte til biogassanlegg. De nyeste anleggene har fått mellom 5 og 30 % investeringsstøtte fra Enova og Transnova.
Svenskene produserer ca. 1,4 TWh biogass per år fra ca. 230 biogassanlegg. Biogassanleggene har fått
investeringsstøtte til anlegg og infrastruktur (normalt ca. 20-30 % av kostnadene) gjennom LIP- og KLIMPprogrammene (totalt ca. SEK 900 mill.). I Danmark produserte 167 biogassanlegg i 2008 ca. 1,2 TWh biogass, av EU-landene produserte Danmark femte mest biogass per innbygger. Det er 60 gårdsanlegg for husdyrgjødsel og 22 biogassfellesanlegg, som tilsvarer de svenske samrötningsanleggene. Det er først og fremst disse som mottar matavfall (inntil 25 % av tilført tørrstoff), selv om også noen slamanlegg gjør dette. Disse anleggene er i stor grad gamle, men mange av dem har nå planer om utvidelse. De har fått mellom ca. 20 og ca. 40 % investeringstilskudd (bortsett fra ett anlegg som kun fikk 11 % tilskudd).
De norske, danske og svenske biogassanleggene opererer i et felles marked for mottak av biogassubstrat.
Biogassubstrat øker gassproduksjonen, og dette gir økte inntekter for salg av gass i Sverige (oppgradert gass) og Danmark (salg av fjernvarme og strøm). Anleggene er stort sett finansiert av grunnlasten, og man kan derfor ta imot biogassubstrat fra Norge for NOK 2-300 inklusive transportkostnader, og nye norske biogassanlegg vil ikke kunne konkurrere mot disse prisene. Det bygges derfor kun nye norske biogassanlegg der man har langvarige avtaler om leveranse av avfall, og det er få eller ingen som våger å satse på biogassanlegg for mottak av kildesortert husholdningsavfall uten sikrede mengder.
Matavfallet i husholdningsavfallet blir enten ikke utsortert og brent sammen med restavfallet, eller utsortert og sendt ut på anbud (om kommunen ikke har eget anlegg). Da vinner gjerne firmaer som har egen forbehandling i Norge, og som sender biogassubstratet videre til Sverige eller Danmark. De grønne sertifikatene som nå skal innføres, vil i liten grad kunne avhjelpe disse forskjellene mellom de nordiske landene.
Relaterte rapporter
Én pose – to formål: Papirposer som løsning for både frukt- og grøntpose i butikk og innsamling av matavfall
REdu-studentene Thea Fahlvik og Albertine Marie Unnerud har i sommer jobbet med et prosjekt for å kartlegge hvordan én papirpose kan brukes til to formål: først som handlenett for frukt og grønt, deretter som pose for matavfall. Løsningen, som er inspirert av et svensk pilotprosjekt i Hudiksvall, viser et stort potensial for å redusere plastbruken og forbedre avfallssorteringen i Norge. Prosjektet er finansiert av Handelens Miljøfond med Lars Fugledal AS som prosjektleder og -eier.
Kartlegging av avfallsforskriften kapittel 10a
Den 1. januar 2025 trådte den siste versjonen av avfallsforskriften kapittel 10a i kraft. Her stilles det krav til hvordan kommuner og virksomheter skal sortere ut og samle inn de sju avfallstypene: matavfall, plastavfall, papp-/papiravfall, glassemballasjeavfall, metalleballasjeavfall, park-/hageavfall og tekstilavfall. Avfallsforskriften kapittel 10a har som formål å øke materialgjenvinningen i Norge, på bakgrunn av EUs ambisiøse målsetting om 65 % materialgjenvinningsgrad innen 2035. Kapittel 10a er både en implementering av EUs rammedirektiv for avfall og etablerer særnorske plikter for kommuner og virksomheter for å materialgjenvinningsmålet. Sirk Norge har sammen med REdu studenter kartlagt status for innføringen av den nye avfallsforskriften i Norge
Hovedrapport RBM 2024
Renovasjonsbenchmarking (RBM) er et systematisk verktøy etablert av Sirk Norge i samarbeid med EDC AS og ledende norske aktører, med mål om å støtte målrettet og profesjonell ledelse av regionale renovasjonsvirksomheter. Dette verktøyet er spesielt viktig for offentlige virksomheter som ikke kan bruke konkurranseutsetting for å måle konkurranseevne. RBM gir disse virksomhetene en grundig analyse av deres sterke og svake sider, synliggjør forbedringspotensialer, og gir et solid grunnlag for å lære av beste praksis i bransjen, noe som fremmer en målrettet utvikling.