Klimatiltak 2030: Disse klimatiltakene påvirker avfalls- og gjenvinningsbransjen

Reduksjon i 2030: 0,83 mill. tonn CO2-ekv.

Dette tiltaket innebærer at CCS bygges på 8 av 16 avfallsforbrenningsanlegg i Norge innen 2030. Mengden CO2 som fanges vil avhenge av sammensetningen av avfallet som forbrennes (her nevner Miljødiretoratet økt utsorteringsgrad av tekstiler og plastavfall som mulig påvirker).

BARRIERER

1. Kostnader og manglende insentiver

Foreløpig er ikke teknologien tatt i bruk i stor skala. Den bedriftsøkonomiske merkostnaden er mellom 2000-3000 kr/tonn lagret CO2 for de første anleggene (inkludert biogen andel). Men kostnaden forventes å falle vesentlig fram mot en oppskalering på rundt 10 mill. tonn per år.

Karbonfjerning er ikke verdsatt på linje med andre klimatiltak, fordi 50-100 prosent av utslippene er bioCO2, og ikke omfattet av karbonpris. Dermed er det ingen kostnadsbesparelser forbundet ved å fange den biogene andelen. Denne andelen vil øke i fremtiden, når mer plastavfall og tekstiler utsorterers fra restavfallet.

Insentivene i dagens CO2-prisingsmekanismer for lav. Samtidig har avfallsforbrenningsanleggene begrensede muligheter til å redusere egne utslipp uten CCS. I tillegg er fremtidige CO2-priser uforutsigbare. Avfallsforbrenning er ulikt regulert i ulike land og ulik virkemiddelbruk kan føre til konkurransevridning. En del avfall eksporteres i dag til bl.a. Sverige, der alle anlegg er inkludert i EU ETS.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Utrullingsvirkemiddel eller direkte støtte (slik Klemetsrud har fått).
• Virkemidler for å utløse karbonfjerning (bio-CCS), f.eks. "omvendte" auksjoner som Sverige innfører i 2023 eller en «omvendt» avgift.
• Mulige nye virkemidler inkluderer økt avgift, differansekontrakter, bruk av pålegg etter forurensningsloven, eller krav gjennom kommunale anbud.
• Kommuner kan stille krav om at kommunalt avfall må forbrennes med CCS, og/eller legge deler av kostnadene på renovasjonsgebyr (økt gate fee).
• Gitt at norske CO2- prisingsmekanismer gir høyere kostnader enn i konkurrentland er et mulig virkemiddel eksportavgift på husholdningsavfall for å hindre konkurransevridning.

Dette skjer i EU:

• EUs strategiske visjon for CCS (presenteres ila. 2023) kan bety EU-virkemidler for oppskalering av CCS.
• EU jobber med et rammeverk for sertifisering av CO2-fjerning (Union certification framework for carbon removals) som blant annet skal legge til rette for at private aktører kan bidra gjennom det frivillige karbonmarkedet.
• Det forventes at EU på sikt etablerer felleseuropeiske insentiver for industriell karbonfjerning, kanskje gjennom EU ETS.

2. Kompleksitet i utbygging

CCS-prosjekter er relativt store prosjekter. For en del organisasjoner kan det være for lite kompetanse/ressurser til prosjekt av denne størrelsen, og per i dag finnes ingen leverandører av "nøkkelferdige" anlegg.

CCS krever infrastruktur, og for mindre anlegg (under 400 000 tonn) blir dette dyrt om de ikke kan samordne infrastruktur for transport med andre utslippspunkter. Dette gjør at prosjektene som går først må bære en risiko for de som kommer etter.

Det er heller ikke et fungerende marked for transport og lagring av CO2 per i dag. Det er ingen ledig kapasitet pt. i det eneste lageret som er under bygging, men kapasiteten kan utvides der. Tre andre lagre er under utvikling i Norge, og ett i Danmark som kan bli aktuelt også for norske fangstprosjekter.

Noen av prosjektene kan trenge nettooppgraderinger. Tidsbruk knyttet til dette kan skyve tidligst mulig oppstart forbi 2030.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Et finansielt virkemiddel for å avlaste risiko ved konsept- og FEED-studier kan utløse og akselerere utviklingen av karbonfangstprosjekter. Dette vil bidra til at aktørene raskere kan gjennomføre investeringer når utrullingsvirkemidler tilsier at dette er bedriftsøkonomisk gjennomførbart.
• Mulige nye virkemidler kan være en støtteordning, garantiordning eller offentlige ordninger for etablering av infrastruktur for CO2 etter modell av f.eks. Statnett eller Gassco.
• Karbon fra avfallsforbrenning kan lagres sammen med karbon fra olje- og gassproduksjonen, men mulige nye virkemidler kan være støtte til kartlegging og utvikling av nye lagere, og nytt systemet for utdeling av nye lagerlokaliteter.

3. Manglende reguleringer

Det er ikke etablert hvordan man skal måle, rapportere og verifisere CCS fra denne typen anlegg, men dette følges opp gjennom Langskipprosjektet. Selskapene kan per i dag bruke en fast faktor for å beregne bioandelen i husholdningsavfall, men dette gir en relativt lavere nøyaktighet i utslippstallene enn for andre utslippspunkter.

Krav og forvaltningspraksis for regulering av forurensning til luft og vann, og støy fra slike anlegg er ikke etablert.

Planverket er ikke spesielt tilpasset problemstillingene som oppstår for CO2-infrastruktur, og krav for CO2-rørledninger er omfattende. CO2-infrastruktur som krysser kommunegrenser får i dag planprosesser i hver enkelt kommune.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Krav og reguleringer for måling, rapportering og verifisering av utslipp fra avfallsforbrenningsanlegg må etableres/oppdateres.
• Ift. forurensning og støy må relevante BAT-vurderinger gjøres og oppdateres i BREF.
• Statlig plan for konsekvensutredning av CO2-rørledninger som krysser flere kommuner, eller egne planretningslinjer for slik infrastruktur.

Reduksjon i 2030: 0,06 mill. tonn CO2-ekv.

MERK! Reduksjon i CO2-ekvivalenter beregner kun reduksjon i utslipp fra lagret gjødsel. Utslippsreduksjoner i andre sektorer ved at biogass erstatter fossile brensler er ikke medregnet. Derav det lave tallet.

Tiltaket går ut på at 25 prosent av all husdyrgjødsel blir brukt til biogass i 2030, og at 6 prosent av gjødsla behandles på gårdsanlegg, resten på større anlegg sammen med andre typer råstoff. Ved å utnytte husdyrgjødsel til biogassproduksjon, reduserer man lagringstid av husdyrgjødsla og dermed utslipp av metan og lystgass fra gjødsellager.

Tiltaket er skalert i forhold til hvordan det forventes at tiltakene for mindre kjøttforbruk og mindre matsvinn påvirker produksjonsomfanget.

Økt tilgang på biogass kan erstatte bruk av fossile brensler, og tilgang på biogass er en barriere for gjennomføring av tiltak i transportsektoren. Ved sambehandling av husdyrgjødsel med fiskeavfall og slam er det en fare for høyt innhold av miljøgifter i bioresten. På den andre siden kan sambehandling av husdyrgjødsel og matavfall gi større biogassutbytte, såkalt "samråtningseffekt".

Dersom jordbruket skal ta imot biorest også fra annet organisk avfall kan det føre til overskudd av fosfor i husdyrregionene. På den andre siden kan biogassanlegg gi en mulighet til å omfordele fosfor fra husdyrgjødsel og organisk avfall, gitt at man får til å utvinne fosfor fra biorest.

BARRIERER

1. Kostnader til investeringer og drift

Husdyrgjødsel gir lavere energiutbytte enn andre typer råstoff, og transport av gjødsel og evt. avvanning av gjødsel før transport er kostbart. Derfor er tilskudd nødvendig for at bruk av husdyrgjødsel til biogassproduksjon skal lønne seg. Kostnad for biorestlager kan være en barriere både for bøndene og industrielle biogassanlegg. Usikker fremtidig etterspørsel og pris på biogass kan være en barriere for å investere i biogassanlegg med oppgradering til drivstoff.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Tilskudd til levering av husdyrgjødsel til biogass må videreføres, og rammen økes i takt med biogassproduksjonen.
• Bionovas bevilgningsramme for investering gårdsanlegg må økes.
• Tilskudd til gjødselseparator gjennom IBU kan redusere behov for å bygge biorestlager og reduserer transportkostnader.
• Virkemidler for å stimulere til bruk av biogass vil gjøre etterspørselen mer stabil. (F.eks. i transportsektoren, både til lands og til vanns.
• Harmonering av rammevilkår mellom de nordiske landene vil gi bedre forutsigbarhet for investeringer.

2. Teknologisk umodenhet

Lavt biogassutbytte på gårdsanlegg gjør dette til den minst lønnsomme typen anlegg. Tilgang til teknologi for å utvinne fosfor fra biorest er en barriere pga. risiko for fosforoverskudd i husdyrtette områder ved gjødsling med biorest. Det trengs bedre teknologi for å fjerne uønsket innhold fra biorest (f.eks. smitte, tungmetall, organiske miljøgifter og plast).

Mulige løsninger/virkemidler:

• Investeringsstøtte til gårdsanlegg gjennom Bionova vil bidra til at teknologien modnes.
• Erfaringsnettverk kan bidra til å dele erfaringer og utvikle teknologien.
• Støtte til praktisk rettet kunnskapsutvikling innen biogassproduksjon fra husdyrgjødsel og anvendelse av biorest (gjennom jordbruksavtalen).
• Støtte til forskning og utvikling av teknologi for å utvinne fosfor og fjerne miljøgifter fra biorest slik at biorest blir mer attraktivt som gjødsel.

3. Reguleringer

Det finnes i dag ingen insentiver for investeringer i industrielle biogassanlegg med lav innovasjonsgrad. Lang saksbehandlingstid for investeringsstøtte gjør at utbyggingen av anlegg går sakte. Forskrift om organisk gjødsel slik den er i dag er ikke tilpasset bruk av biorest.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Bedre kontakt mellom etatene som forvalter virkemidler rettet mot biogass for å samordne virkemiddelbruken.
• Investeringsstøtte også til biogassanlegg som ikke er innovative.
• Forenkling av søknadsprosessen for investeringsstøtte.
• Biorest vil bli mer etterspurt som gjødsel om det blir regulering av tungmetall pr mengde nitrogen eller fosfor og ikke pr mengde tørrstoff.

4. Infrastruktur

Ombygging av eksisterende biogassanlegg ville vært den mest kostnadseffektive måten å produsere biogass på og kunne bidratt til relativ rask oppskalering. Det finnes i dag ingen støtteordning for denne typen ombygginger og manglende mottakskapasitet for husdyrgjødsel er derfor en barriere.

Det mangler i dag anlegg for å oppgradere biorest til et anvendelig gjødselprodukt. Avsetning av biorest er derfor et problem for mange industrielle biogassanlegg og denne ressursen utnyttes ikke optimalt.

Mulige løsninger/virkemidler:

• En støtteordning for ombygging av eksisterende biogassanlegg slik at mottakskapasiteten for husdyrgjødsel øker.
• Investeringsstøtte til anlegg som kan oppgradere biorest til handelsgjødsel.
• Omsetningskrav for gjenvunnet fosfor i fosforholdig gjødsel vil gjøre at bruk av biorest reduserer behovet for importert fosfor til mineralgjødsel.

Reduksjon i 2030: 0,133 mill. tonn CO2-ekv.

Dette tiltaket går ut på at 25 eksisterende LNG-skip går over til LBG (flytende biogass). Samlet bruk av LBG i tiltaket vil være omtrent 650 GWh i 2030. (Tiltaksplanen vil også at lastebiler, ferger og offshorefartøy skal bli nullutslippstransportmidler, og her nevnes også LBG som alternativ - sammen med hydrogen og el.)

Det er et potensial for økt produksjon av biogass i Norge. Import kan også være mulig. I 2022 var produksjon av biogass i Norge 736 GWh, der ca. 450 GWh ble solgt som flytende eller komprimert biogass. Biogass produsert på norske avfallsressurser har generelt gode bærekraftsegenskaper. Tilgangen og pris er sentrale barrierer.

Tiltaket vil forutsette betydelig import eller sterkere virkemiddelbruk for nasjonal biogassproduksjon, og for at merkostnaden ved bruk av biogass reduseres. Økt produksjon av biogass vil påvirke utslippene i andre sektorer; metanutslippene kan reduseres i sektorer som leverer råstoff til biogassproduksjon (for eksempel jordbruk), men økes i selve produksjonsleddet. Disse effektene er ikke inkludert i det beregnede potensialet for utslippsreduksjon.

Økt innenlands produksjon av LBG som kan gi forbedret ressurshåndtering og en mer sirkulær økonomi. Tiltaket vil bidra til stabil etterspørsel etter biogass, noe som er viktig for investeringer i biogassproduksjon.

BARRIERE

Kostnad og tilgang

LBG er betydelig dyrere enn LNG, men da infrastrukturen allerede er der kan biogass i utgangspunktet selges billigere til sjøfart enn til veitransport. LBG levert til sjøfart kan også få kvantumsrabatt fra leverandør/produsenter.

Tiltaket forutsetter i stor grad ny produksjon av biogass i Norge eller import av biogass. Det er stort potensial for økt produksjon av biogass i Norge. En viktig barriere for økt produksjon er usikre markeder for sluttbruk. Dagens markedspris på LBG, og innretningen på dagens investeringsstøtte, vil trolig ikke utløse vesentlig deler av potensialet for LBG.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Økt investeringsstøtte fra Enova til produksjonsanlegg.
• Investeringsstøtte fra Enova til innovativ biogassproduksjon.
• Oppmykning av støttekriterier og økte støttesatser.
• Støtte til bruk av husdyrgjødsel til biogass.
• Driftsstøtte for bruk av LBG i eksisterende LNG-skip, som innrettes mot LBG som gir utslippsreduksjoner i Norge. Alternativt en driftsstøtte som innrettes som en differansekontrakt, slik at LBG blir konkurransedyktig med LNG. Slike virkemidler bør ha lang tidshorisont, f.eks. 10 år, for å gi lønnsomme og langsiktige markeder for salg av biogass.

Biogass som bidrag til nullutslippstransport

Som nevnt over inkluderer rapporten biogass som alternativ energikilde for en nullutslipps transportsektor (i tillegg til el og hydrogen), men uten å spesifisere andel. Mulige løsninger/virkemidler som er relevante for biogass i transportsektor er:

• Vurdere å gi støtte til innkjøp av biogasslastebiler.
• Vurderes om en ny runde med støtte til biogassfyllestasjoner bør lyses ut.
• Kommunene regulerer areal til biogassfyllestasjoner i sine arealplaner.

Reduksjon i 2030: 0,016 mill. tonn CO2-ekv.

Tiltaket innebærer økt utsortering av brukte tekstiler/tekstilavfall fra husholdninger og utsalgssteder slik at disse inngår i strømmer til ombruk og materialgjenvinning. Dette vil igjen redusere innholdet av fossilt materiale i restavfall, og dermed reduserte klimagassutslipp fra avfallsforbrenningsanlegg i Norge. I tillegg vil det oppstå positive miljø- og klimaeffekter i andre land.

EUs rammedirektiv om avfall stiller krav om separat innsamling av tekstiler fra husholdninger og virksomheter som genererer husholdningsliknende avfall innen 2025. Miljødirektoratet leverte forslag til norsk forskrift til KLD sommeren 2022, som etter hvert skal sendes på høring. EU-kommisjonen la fram sin strategi for bærekraftige og sirkulære tekstiler 30. mars 2022, og denne legger føringer for videre arbeid med tekstiler i Norge. EU-kommisjonen har varslet at de vil regulere produsentansvar for tekstiler i forslag til revidert rammedirektiv om avfall som de skal legge fram i juni 2023.

Det er lagt til grunn at tiltaket gir ytterligere 150 000 tonn tekstiler til ombruk og materialgjenvinning mellom 2021 og 2030. Økt utsortering fra næringslivet er ikke medregnet. Det forutsettes også innføring av bringeordninger med 50 prosent utsortering fram til 2025 og henteordninger og 80 prosent utsortering fra 2025. Tiltaket legger til grunn at krav til kommuner om separat innsamling av tekstilavfall fra husholdninger implementeres i norsk rett.

Det forutsettes at 65 prosent av tekstilene som utsorteres går til ombruk og 25 prosent til materialgjenvinning, basert på SIFO (2012). De siste 10 prosent forbrennes eller deponeres i landet hvor sortering foregår. Mengden tekstiler i restavfall i 2018 er estimert til 57 000 tonn tekstiler. Av disse tekstilene er ca. 19 300 tonn laget av fossile råstoff.

Tiltaket gir reduserte utslipp fra forbrenning av tekstilavfall, og redusert etterspørsel etter nye tekstiler. Dette er effekter som hovedsakelig kommer i andre land, og vil for eksempel være reduksjon av klimagassutslipp, vannforbruk og redusert kjemikaliebruk. Globale reduksjoner av klimagasser er estimert til 600 000 tonn i perioden fram til 2030.

BARRIERER

1. Kostnader

Ikke alle kommuner har innsamling av tekstilavfall i dag, og innføring vil medføre økte kostnader både til logistikk, infrastruktur og kommunikasjon til innbyggerne.

Det mangler infrastruktur for sortering og materialgjenvinning av tekstilfibre i Norge, og dette vil kreve investeringer. Dersom produsentene får utvidet ansvar vil de kunne dekke kostnader kommunene har tilknyttet separat innsamling av tekstilavfall.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Revidert rammedirektiv om avfall skal bl.a. omhandle utvidet produsentansvar for tekstiler. Dette kan medføre at produsenter må bidra til å dekke kostnader for innsamling, sortering og materialgjenvinning av tekstilavfall.
• Økonomiske virkemidler som gjør det mer lønnsomt for avfallsselskapene å investere i innsamlingsløsninger (f.eks. avgiften på avfallsforbrenning).
  

  
  

2. Teknologisk umodenhet

Det finnes per i dag ingen sorteringsanlegg eller materialgjenvinningsanlegg for tekstilfibre i Norge. Selv om det planlegges anlegg i Norge, vil det ta tid å etablere og det er usikkert hvor moden teknologiene er. Kapasitet for sortering og materialgjenvinning av tekstilfibre i utlandet er begrenset og det er et umodent marked.

Mulige løsninger:

• Krav til kommuner om separat innsamling og materialgjenvinning av tekstilavfall vil medføre økte materialstrømmer til sorterings- og materialgjenvinningsanlegg, og dered insentiver for å etablere slike i Norge.
• Kvoteplikt på avfallsforbrenning vil muligens innføres av EU i 2028. Fra 2024 får avfallsforbrenningsanleggene rapporteringsplikt i henhold til Klimakvotedirektivet. Dette kan bidra til å gjøre det mer lønnsomt for avfallsbransjen å investere i innsamlings- og/eller ettersorteringsløsninger.

Reduksjon i 2030: 0,07 mill. tonn CO2-ekv.

Tiltaket innebærer at kommuner og næringsvirksomheter som genererer husholdningsliknende avfall må sørge for utsortering av plastavfall som kan materialgjenvinnes og levering til materialgjenvinning. Økt materialgjenvinning av plastavfall reduserer fossilt materiale i restavfall, og dermed reduserte klimagassutslipp fra avfallsforbrenningsanlegg i Norge. I tillegg vil det oppstå positive miljø- og klimaeffekter som følge av redusert etterspørsel etter og bruk av primære råvarer til plastproduksjon.

Det er estimert at tiltaket fører til en økt mengde netto materialgjenvunnet plastavfall på 69 000 tonn per år i 2030. Kravet sikrer at kommuner og næringsliv etablerer løsninger for å sortere ut slikt avfall for materialgjenvinning. For plastavfall fra husholdningene skal kommunene sikre minst 50 prosent utsortering av plastavfall som kan materialgjenvinnes fra og med 2028.

Økt innsamling av plastavfall kan gi økte transportutslipp når plasten sendes til sortering og materialgjenvinning, men det avhenger av transportmiddel og drivstoff. Men økt utsortering av plastavfall vil gi økt tilgang på materialgjenvunnet plast som råvare i nye plastprodukter. Nytten ved økt materialgjenvinning er større enn økte utslipp ved transport.

BARRIERER

1. Kostnader

For å oppnå 70 prosent utsorteringsgrad av plastavfall som kan materialgjenvinnes fra husholdningene i 2035 er det beregningsteknisk forutsatt at kommunene må levere restavfallet til ettersorteringsanlegg. Om dette blir eneste mulighet for å nå dette kravet innebærer det betydelige investeringer i slike anlegg. For anlegg som materialgjenvinner plast er det en betydelig risikofaktor å produsere materialgjenvunnet råstoff til et marked. Insentivene for en slik investering blir bedre med innblandingskrav for plast i flere EU/EØS-regelverk. Dagens høye priser bidrar til at materialgjenvunnet plast i liten grad er konkurransedyktige sammenlignet med primære råvarer, men denne situasjonen kan endres.

Mulige løsinger/virkemidler:

• Økonomiske virkemidler kan gjøre det mer lønnsomt for avfallsselskapene å investere i innsamlings- og/eller ettersorteringsløsninger (avgiften på avfallsforbrenning er et eksempel).
• Kvoteplikt på avfallsforbrenning vil muligens innføres av EU i 2028. Fra 2024 får avfallsforbrenningsanleggene rapporteringsplikt i henhold til Klimakvotedirektivet. Dette kan bidra til å gjøre det mer lønnsomt for avfallsbransjen å investere i innsamlings- og/eller ettersorteringsløsninger.
• Vedtatte og foreslåtte innblandingskrav for plast i ulike EU/EØS-regelverk vil påvirke etterspørsel etter resirkulert plast.
• Skatteetaten utreder hvordan en avgift på plastemballasje kan utformes for å redusere mengde plastemballasje og øke materialgjenvinning.
• Differensiering av vederlag til produsentansvarsordninger ut fra andel materialgjenvunnet råvare i produktene er forslått i emballasjeforordningen.

2. Funksjonskrav

Krav til design for sirkulær økonomi, inkludert krav til at produkter skal være materialgjenvinnbare og til bruk av kjemikalier vil bedre tilgangen på produkter som kan materialgjenvinnes. Dette vil bedre markedet for materialgjenvunnet råvare. Standardisering for ulike plasttyper kan også gjøre det enklere både å materialgjenvinne og bruke materialgjenvunnet råvare.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Innblandingskrav for materialgjenvunnet råvare i produkter er vedtatt i EUs direktiv om plastprodukter og foreslått i ny emballasjeforordning og for økodesignkrav under den nye økodesignforordningen.
• Krav om at produkter skal være materialgjenvinnbare er forslått i ny emballasjeforordning og under den nye økodesignforordningen. I WEEEdirektivet oppfordre det til samarbeid mellom aktørene for å fremme design og produksjon for å tilrettelegge for ombruk, demontering, materialgjenvinning mm.
• Den europeiske standardiseringskomiteen (CEN) jobber med standard for design av materialgjenvinnbar plastemballasje.
• Standard Norge arbeider med revidering av standarder for emballasje med fokus på plast våren 2023.

3. Adferd

Utsortering av plastavfall vil i mange kommuner kunne skje ved kilden, dvs i husholdningene eller på arbeidsplassen. Tilrettelegging for riktig sortering er viktig for å oppnå kravene.

Mulige løsninger/virkemidler:

Det er foreslått krav om at emballasje skal ha merkesymbol for riktig avfallshåndtering i emballasjeforordningen. Den nordiske merkeordningsmodellen brukes allerede av mange produsenter i dag.

4. Teknologi

Det er begrenset kapasitet på anlegg for materialgjenvinning av plast i Europa. Kvaliteten på plastavfallet har betydning, ikke alt plastavfall er egnet for materialgjenvinning med dagens teknologi.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Ny og bedre teknologi for utsortering og materialgjenvinning.
• Økonomiske virkemidler som gjør at materialgjenvunnet råvare blir mer konkurransedyktig. Krav om merkesymbol på emballasje gir bedre kildesortering og dermed bedre kvalitet på plastavfallet.
• Krav til returselskapene om å sørge for materialgjenvinning av plastemballasjen de samler inn vil øke tilgangen på plastavfall som materialgjenvinnes.

Reduksjon i 2030: 0,09 mill. tonn CO2-ekv.

Tiltaket innebærer å øke mengden metan som samles og behandles ved deponianlegg der det ble deponert organisk avfall. Dette innebærer etablering av nye uttaksanlegg og forbedring av eksisterende anlegg. Tiltaket utredet her forutsetter at metanuttaket økes gradvis fra 15 prosent til 28 prosent av utslippene, som tilsvarer nivået i 2008, mellom 2024 og 2027 og stabiliseres på 28 prosent til og med 2030. Ytterligere utslippsreduksjoner vil oppnås hvis gassen benyttes til energiformål som erstatning til fossildrivstoff.

BARRIERER

Basert på kostnadene knyttet til oppgradering av anlegg i klimasats søknader og kostnadene utredet i Klimakur 2030 anslår Miljødirektoratet kostnad for etablering til under 500 kr/tonn CO2-ekv.

Dagens regelverk stiller krav til tiltak for å ha kontroll med opphoping og utlekking av deponigass for deponi som er i drift. Det stilles også krav til at deponigass skal samles opp og energiutnyttes eller fakles på alle deponi som tar imot biologisk nedbrytbart avfall.

Reguleringen omfatter ikke deponier som ikke er i drift. I 2009 ble det innført et forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall i Norge. Det betyr at det er deponert svært lite biologisk nedbrytbart avfall etter dette. Ved deponier som var i drift før 2009 kan det være større mengder biologisk nedbrytbart avfall.

Deponigassen må inneholde en viss mengde metan om den skal kunne forbrennes med energiutnyttelse eller fakles. I gamle deponier der mye av det biologiske materialet er brutt ned og metaninnholdet i deponigassen har avtatt kan metanmengden være for liten.

Mulige løsninger/virkemidler:

• Krav om vedlikehold av eksisterende anlegg for metanuttak.
• Støtteordninger som reduserer kostnader for forbedringer og etablering av metanuttak.
• Energiutnyttelse av metan til eget behov som erstatning for annet energiforbruk, produksjon av elektrisitet eller biodrivstoff.
• Utslippskartlegging i deponiområdet for bedre toppdekking og effektivisert metanuttak.
• Krav om kartlegging av utslippspotensialet til anlegg som kan ha mottatt større mengder biologisk nedbrytbart avfall.